Hvorfor blogger man egentlig?

Har plutselig fått en hel ettermiddag i selskap med bare meg selv og hunden. Så hva gjör man da? Etter en lang tur ute i snöen, har jeg sittet her og skummet gjennom en hel del blogger, og konkluderer med at "blogging" kanskje er på vei "ut". (Og jeg som nettopp har kommet i gang ; )

Så hvorfor blogger man (og hvorfor slutter man å blogge)?

Svaret på dette er antagelig like mange som det finnes "bloggere", men en del ting har man antagelig likevel til felles.

De fleste av oss liker nok å skrive, og eventuelt fotografere.

Mange av oss föler vel at "blogging" er en måte å få til noe kreativt.

Og så liker vel de fleste av oss tanken på at noen annen leser det man har skrevet.

Ekstra kjekt er det jo om man dessuten får kommentarer på det man har lagt ut.

Tankene förer meg litt tilbake i tiden. Vi hadde 10-årskalas for vår lille prinsesse (som begynner å bli stor), og snart var huset fullt av 8 besöks-prinsesser, og så da vår egen lille prinsesse, og lillebror-prinsen.

Altså 9 prinsesser som nesten alle hadde like stort behov for å synes og höres mest. 

Lillebror-prinser virker ikke helt ha det samme behovet for oppmerksomhet. Kanskje er det meste en prinsesse-sak?

Flertallet av de relativt små besöks-prinsessene tenkte selvfölgelig ikke på at det faktisk ikke var noen av dem som skulle feires denne gangen. "Er man prinsesse, så er man. Og da er det jo bare rett og rimelig at oppmerksomheten til en hver tid rettes mot nettop meg."  

Antagelig har ingen av dem formulert tanken så bokstavlig, men det er vel litt sånn det har blitt likevel? I vår iver etter å oppdra selvstendige, sterke barn (kanskje fremforalt jenter?), kan det kanskje hende at pendelen har kommet i skade for å "slå over" litt?

Ja-ja. Vår lille, store 10-års-prinsesse var relativt fornöyd med besöket, alle virket som at de hadde hatt en rimelig kjekk kveld, og verken hund eller vi foreldre fikk noen varige mén etter festen. Så da får man vel si at det var et ganske vellykket "kalas".

Og hva dette har med blogging å gjöre, kan man jo bare spörre seg.

Min "hjemme-alene-tid" begynner å renne ut, så jeg får vel fatte meg i korthet.

I mangel på massevis av entusiastiske lesere som kommenterer bloggen min i tid og utid, så får jeg nöye meg med å blogge mest for min egen del. 

Jeg syns det er ren magi at man faktisk kan skrive noe, legge inn foto, og så "publisere" det et sted der man i allefall kan forestille seg at noen kan gå inn og titte! (Og så har jeg jo i alle fall én trofast leser, og jeg innbilder meg at det er like kjekt for henne å lese, som det er for meg å skrive.)

Selvfölgelig hadde det värt kjekt med en masse positive kommentarer om min vakre nye gang (eller hva det måtte väre), men jeg er nok ikke helt blogg-prinsesse-material, så da får jeg nöye meg med det jeg får. Eller legge ned. Jeg tror nok at jeg velger å nöye meg med å väre en veldig liten blogg, med veldig få kommentarer, en stund til. Forhåpentlighvis til glede for flere enn bare meg=)

Ha en så godt så lenge!