Ut på tur...

En hund for mye?

I dag var vi på en litt artig utflukt. Vi har (som alle andre nå for tiden hi-hi) en litt hemmelig dröm om å kjöpe en gård. Tenk å ha en stooor tomt, med plass til både blomster, grönnsaker, bärbusker, fruktträr, og flere blomster! Og et (litt) stort drivhus. Og en plass der mannen kunne ha alle sine maskiner. Og kanskje et hönsehus. Med höns.

Tja!

Vi har funnet et par "mulige" gårder på "hemnet", så i dag kjörte vi en runde og smugkikket litt.

 Vi kjörte jo rundt omkring på landet, og her i disse traktene er det ikke så helt uvanlig å treffe på dådyr. Men det var likevel ganske fantastisk å få se denne flotte flokken bare noen meter fra veien.

Ingen av gårdene vi tittet på var "IT". Men det var jo koselig med en tur.

På hjemveien kjörte vi innom en av "hundehagene" (hva heter sånt på norsk da, mon tro?), der vi tenkte slippe lös Nelly. Men når vi närmet oss, fikk ungene öye på en lös hund. En STOOOR sådan. Skitten og lurvig og ustelt. Og ingen eier var i sikte.

Jo närmere hunden vi kom, desto mer viste det seg at vi er fire veldig ulike individer i vår familie. (Ja, det skulle vel bare mangle, men likevel.)

1) Mannen virket fast bestemt på å få "luftet" hunden, tross alt. (Vi har et intenst önske om å läre henne å slutte å bäsje i hagen. Forelöpig lykkes vi veldig dårlig! Hun"holder seg" til hun kommer hjem. Selv om det skulle ta flere dager, har det vist seg.)

2) Ungene syntes at vi öyeblikkelig skulle kaste oss ut av bilen og  fange inn den stakkars hunden (nå viste det seg at den i tillegg til ä väre bortkommen - i umiddelbar närhet av bilvei- også virket skadet i den ene bakfoten; den haltet kraftig). Og eventuelt ringe politiet (eller hvem man når ringer?!?!?). Eller bare ta den med hjem og se om noen savner den!!!

3) Og jeg syntes jo selvfölgelig også synd på hunden. Den virket utvilsomt både ensom og skadet. Og diger. Og sikkert livsfarlig. Speiellt ettersom den var skadet. Altså var det absolutt tryggest å bli värende i bilen, og ikke en gang tenke på å rulle ned vinduet det aller minste! Samt muligens ringe politiet, ja. Jeg har sett på "112 på liv och död" att politiet faktisk kommer om man ringer, selv om det bare er for at det står en lös hund i veien. Lillprinsen er helt enig i mammas resonnement! Tross at han aldri har sett nevnte program, eller har annen erfaring av kontakt med politiet.

Mens jeg diskuterer med barna om hvorvidt vi skal ringe politiet nå eller med det samme, kjörer mannen (Mannen, that is) opp ved siden av Cujo, åpner dören og går ut. Eneste grunnen til at jeg ikke skjeller ham ut og skriker, er redselen for å erte opp Monsterhunden.

Mannen ute. Cujo angriper forelöpig ikke. Altså går jeg ut på andre siden. Vips, så har mannen flyttet vår lille Nelly til tomrommet ved siden av hundeburet i bilen. Når man åpner burdören helt, kan hun likevel ikke komme noe sted.

Monsterhunden virker derimot veldig interessert i det tomme buret. Prinsessen passer på å slenge inn noen Frolic-biter som hun må ha hatt i jakkelommen. Nå kommer Monsteret bort og snuser på meg. Jeg gir den en Frolic for om mulig å blidgjöre den litt. Den glefser i seg godbiten. Antagelig er det bare et spörsmål om tid för den begynner å gnage på noen av oss.

Ungene vil ut av bilen. Eller i allefall lokke inn monstert i bilburet. Hva gjör man når man har en bortkommen, skadet monsterhund i bilen? Ved siden av en söt liten Nelly?

Mannen (fremdeles med stor M) lokker monsteret inn i hundehagen, og holder akkurat på å stenge porten, når ungene roper at "Der kommer han som eier den!".

Ganske riktig. Der kommer en mann. En nesten like skremmende og loslitt framtoning som Cujo. Jovisst er det hans hund. Og neida, den er ikke skadet, bare gammel. Og de siste dagene har den römt hjemmefra flere ganger. Merkelige greier, smiler gubben, og blotter en tannrad som så snart muligheten byr seg kommer til å brukes som eksempel på hva som hender om man ikke börster tennene ordentlig! 

Gubbens joggesko virker vikariere som Cujos leketöy når de ikke sitter på eierens fötter. 

Vi prater litt om Cujos eskapader, för jeg dytter ungene tilbake i bilen.

Samtaleemnet på vei hjem, er den stakkars, tilsynelatende forsömte hunden. Til og med prinsessen forstår at den antagelig burde fått slippe å leve lenger. Jeg legger inn noen formildende omstendigheter. Man har ulike måter å väre hundeeier, og han elsker nok sin hund akkurat like mye som vi elsker Nelly.

Og mer drama enn dette blir det forhåpentligvis ikke denne uken!!! 

(Og, nehei, her har vi ingen hunder i sofaen, nei!)

Ha det så bra til neste gang!!! /Ingrid