Allergi?

Så er man ferdig med den förste småbarnstiden. Den tiden når det meste föles potensiellt livsfarlig, og tingene kan snu fra herlig harmoni og kos, til angst og redsel på et öyeblikk, er over. De som har barn, vet sikkert hva jeg mener. Prinsen og prinsessen närmer seg åtte og ti år. De kan si ifra hvis noe er galt, og beskrive det ganske greit. Sånn at man oftest ikke lenger behöver å krisemaksimere hver eneste gang de får feber eller faller og slår seg.

Men likevel: nå er vi litt der igjen... "Barnet" er "bare" en hund. Men uroen er nesten litt den samme.

Vi sto og skulle fikse fram middag, når prinsen plutselig påpekte at Nelly hadde hovnet opp på ene siden av snuten. Vi fikk tittet i munnen og konstatert at alt så normalt ut der. Men en halvtimes tid senere hovnet hun opp på andre siden også.
Etter en del fundering og ytterligere inspektering fikk mannen oppdraget å ringe veterinären (fredag  kveld- og den trettende, dessuten).

Der kunne man fortelle at det ikke var så uvanlig at hunder plutselig fikk sånne allergiske reaksjoner. Og det var vel som hos mennesker; for det meste er det ikke farlig, men om man hovner opp i munnen og svelget, kan det bli skummelt. Så vi skulle holde et ekstra öye med henne i natt. Hvis hun begynner å hovne opp rundt öynene og på halsen skulle vi komme inn til dyresykehuset.

Så nå har jeg sittet "hundevakt" noen timer, mens resten av familien sover.
Hvordan i all verden skal man kunne se om en ludden eurasier hovner opp i halsen?

Man kan selvfölgelig vente til man merker at hun har problem med å puste, men det föles jo litt unödvendig skummelt.
Jeg forsöker å legge bort sånne funderinger, og fölger henne ut i hagen istedet.
Tilbake inne igen, sovner hun under      bordet i stuen. 

Föles aningen vanvittig å sitte oppe halv ett på natten bare for å höre etter om hunden puster.

Nå syns jeg kanskje at hevelsen har lagt seg litt. Jeg hörer ikke at hun puster, men nå og da kommer ett langdraget sukk, og alt er akkurat som det pleier. Når jeg klapper henne under haken, slikker hun meg på hånden, fremdeles nesten sovende. Vi går og legger oss.                                             

(Og når vi våknet lördags morgen, virket hun helt ok, takk og lov. Sånn er det med livets små drama...)

Gullåkra mosse tidlig i vinter.

De siste dagen har det blitt ordentlig oversvömmelse i mossen. Litt trist, for da kan vi ikke gå på naturstien der som Nelly nesten får löpe lös (med bare lang-linen). Men uken flyr jo i vei, så snart ER det det jo vår på riktig... 

Og i mellomtiden får vi alle pröve å ha det så bra!