Romjul...

Kanskje kan man si at roen på en måte har senket seg hjemme hos oss.

Selv om förjulstiden er veldig koselig med alle forberedelser, så er det jo unektelig tidvis stressende også. 

Barnas forventninger til julefeiringen; pakker, koselig samvär og kjekke opplevelser kan tidvis kollidere litt med de voksnes önsker; litt avkobling, kanskje noen sene morgner, og kanskje liiiitt "voksentid".

 

I alle fall: Nå er julaften vel overstått. Maten ble god (selv om det ikke ble pinnekjött og kålrabistappe), både gjester og vertskap koste seg, og viktigst av alt: nissen kom!

Nå er vi vel ikke helt sikre på om det egentlig finnes noen i familien som fremdeles "lever i troen". Prinsen er syv, og virker tidvis ha kommet på det rene med at historien med nissen muligens ikke forholder seg helt sånn som han har fått den fortalt. Og strengt tatt er det vel kanskje på tide at også han opplyses om tingenes tilstand.

Men samtidig er det jo så utrolig koselig med et barns inderlige forventninger og forundringer knyttet til dette med nissen. Og hvem vil vel ta dette fra ham?

Altså kom nissen, også i år. I passelig tid etter maten, gikk pappa et ärende, og ikke lenge etterpå banket det minsann på glassdören til uterommet. Hvorpå Nelly nesten for i taket. Her skulle det minsann ikke slippes inn noen merkelig, skjeggete rödkledd figur! Nå gjaldt det bare å få alle andre til å forstå det også!

Altså bjeffet hun det barskeste hun kunne, og alle syntes visst at det var kjempefestlig. Og så slapp de inn den merkelige figuren, og virket synes at det var helt i sin ordning.

Men vent litt nå... Visst var det noe kjent med den skjeggete... Bjeffingen overgikk i god-lyder. Og når han dessuten tok fram en stor sekk med gaver, virket alle glade!

Er vel egentlig litt glad at vi ikke skal feire nyttårsaften hjemme. En stakkar må jobbe litt i romjulen, og da rekker det liksom å fikse i ordning ett super-mega-besök. Da er det deilig å bli invitert til svigerinnen og co. på nyttårsfest. Men neste jul gjör jeg det mer enn gjerne igjen!

       Klem!/Ingrid